Den Omrokerte Byen

Del 1: Konsolider eller Dø

Johanne Borthne, Vilhelm Christensen, Martin Braathen, Even Smith Wergeland.

Sted: OSLO PILOT prosjektrom, Prinsens gate 2
Åpningsdato: 21.01.2016
Tid: 18.00 – 21.00  Samtale 19:00
Presentasjonen står til og med 01.mai.

– Introduksjon ved kuratorene Eva González-Sancho og Per Gunnar Eeg-Tverbakk.
– Statsviter Håkon Krogenæs snakker om konsolideringsprosessen ved Nasjonalmuseet.
– Arkitekturhistoriker Mari Hvattum snakker om Nasjonalgalleriet som arkitektur- og kulturhistorisk ikon i Oslo.

Bakgrunn
Norsk økonomi har muligens nådd sitt høydepunkt. Det er på sin plass å spørre: Hva fikk man egentlig utrettet når den økonomiske pila pekte oppover? Prosjektet Konsolider eller dø tar for seg den kulturpolitiske siden, med fokus på byutvikling, byggeboomen og sammenslåing av store kulturhistorisk institusjoner.

Hvorfor har alle de store kulturbyggene havnet ved fjorden? Hvilke planer ligger for de byggene som nå vil bli fraflyttet? Hvorfor har man over mange år slått sammen og konsolidert norske kulturinstitusjoner?

Den Omrokerte Byen
Konsolider eller dø er første del av det overordnede prosjektet Den Omrokerte Byen, som er en 2-årig undersøkelse av viktige historiske bygninger som forlates når sammenslåtte institusjoner flytter inn i nye bygninger. Første del er viet fem ikoniske bygninger i Oslo: Nasjonalgalleriet, Museet for samtidskunst, Deichmanske hovedbibliotek, Munchmuseet og Kunstindustrimuseet.

Oslo står nemlig overfor en historisk utfordring: Et tyvetalls av byens institusjoner skal i løpet av de neste årene forlate sine skreddersydde bygninger, enten ved omlokalisering eller nedlegging. De etterlater et flettverk av tomrom og innholdsløse bygningsskall i alle Oslos bydeler. Dette skjer i et tempo som ikke bare medfører at de enkelte bygningene blir stående igjen som tomme skall – mange nabolag tappes også for sine viktigste institusjonelle attraksjoner.

Selv om hver bygning har sin spesielle historie, er det åpenbart visse sammenfallende element – det er ikke tilfeldig at så flere viktige bygninger blir stående tomme samtidig. Det handler blant annet om reelle og innbilte voksesmerter, politiske visjoner om kultur som attraksjon, og en sterk tro på ny arkitektur som løsning på institusjonelle utfordringer. Disse trendene sammenfaller med en voldsom økonomisk vekstperiode, som har lagt forholdene til rette for storstilt offentlig pengebruk på nye kulturbygninger.

Konsolidering er et nøkkelord. Det ligger nemlig en sterk politisk konsolideringsvilje bak de institusjonelle, bymessige og arkitektoniske endringene som vises her. Den norske staten har oppfordret til institusjonelle sammenslåinger siden midten av 1990-tallet, og Oslo kommune har fulgt opp ved å samle mange av de konsoliderte institusjonene på ett område: Fjordbyen.

Dette konsolideringsfenomenet, med dertil hørende flukt fra historiske bygninger, får åpenbart konsekvenser med tanke på kulturell og institusjonell identitet, livet i bydeler, byplanlegging og arkitektur. Noen av disse konsekvensene belyses i «Konsolider eller dø».

OSLO PILOT er et toårig prosjekt som undersøker kunstens rolle i offentlige rom. Det er utviklet av kuratorene Eva González-Sancho og Per Gunnar Eeg-Tverbakk på oppdrag fra Kulturetaten i Oslo kommune. 

 

Statlig konsolideringspolitikk

”Departementet vil stimulere til ytterligere konsolidering og styrke konsoliderte enheter.”

Norsk økonomi er for tiden inne i en oljedrevet konjunkturnedgang som har vært varslet siden 2013. Nå som festen muligens er over, er det på sin plass å spør: Hva fikk man egentlig utrettet så lenge den økonomiske pila pekte oppover? Mange deler av norsk samfunnsliv høstet utvilsomt godt av veksten, deriblant kultursektoren. «Årene etter 2005 har vært en ekspansiv periode i norsk kulturpolitikk», skriver det statlige utvalget bak Kulturutredningen 2014. Tallenes tale er krystallklar: I perioden 2005-2013 doblet det statlige kultur­budsjettet seg, fra ca. 5 milliarder kroner til 10 milliarder kroner.

Et konkret utslag av dette er en voldsom byggeboom i ulike ledd av kultursektoren. Nye konserthus og andre kulturbygninger har dukket opp over hele landet med en frekvens man knapt har sett maken til før. I samme periode har den generelle velstanden økt, hvilket har skapt en grobunn for å tenke nytt, stort og ambisiøst – i skarp kontrast til den nokså utbrette myten om norsk nøkternhet.

De bakenforliggende årsakene er mange, men ett bestemt bakteppe peker seg ut som særlig viktig: Statlige evalueringer av det norske kulturfeltet i andre halvdel av 1990-tallet, med etterfølgende vedtak som skulle styrke de økonomiske rammevilkårene for det norske kulturlivet ved inngangen til detnye årtusenet. De bakenforliggende utredningene forteller om kulturbygninger med store etterslep på vedlikehold, for dårlig plass, lite hensiktsmessige formidlingsfasiliteter og gammeldagse institusjonelle rammer. Mye var avleggs på én gang. Staten igangsatte derfor arbeidet med å stake ut en ny kurs, preget av ord som endring, fleksibilitet og dynamikk.

Ett bestemt ord skulle bli selve pulsen i den nye norske kulturpolitiske virkeligheten: Konsolidering. Kongstanken var å styrke kulturfeltet gjennom en rekke institusjonelle sammenslåinger, som både var ment å skulle effektivisere den daglige driften og gjøre det enklere å finansiere nybygg. For staten sin del ville det føre til en mindre komplisert tildelingskabal, ettersom antallet enheter ville minske. Dermed ble det igangsatt en rekke konsolideringsprosesser.

En viktig årsak til at denne styringsmodellen ble så dominerende utover 2000-tallet er at den ble framelsket av begge sider i norsk politikk. Borgerligeog sosialistiske regjeringer har vekslet på å føre den samme overordnede konsolideringspolitikken videre. På detaljnivå er det riktignok enkelte forskjeller, men de store trekkene er så sammenfallende at forholdet mellom politiske vedtak og iverksetting av disse har vært uhyre konsistent til tross for regjeringsskiftene.

Dette er en av hovedgrunnene til at Oslo nå ovenfor en historisk utfordring. Et tyvetalls av byens institusjoner skal i løpet av de neste årene forlate sine skreddersydde bygninger, enten ved omlokalisering eller nedlegging. De etterlater et flettverk av tomrom og innholdsløse bygningsskall i alle Oslos bydeler. De etterlater også et hulrom i kulturpolitiske dokumentene, der etterbruk av de eksisterende bygningene er viet lite oppmerksomhet.

 

Konsoliderte institusjoner

«For å motvirke tilstivning og fragmentering og for å kunne fremme helhetstenkning er det viktig også å vurdere nye konstellasjoner.»

Effektivisering. Endring. Optimalisering. Samordning. Den statlige konsoliderings-politikken som fikk fotfeste rundt tusenårsskiftet ble løftet frem gjennom et retorisk apparat der sammenslåing og forandring ble to sider av samme optimistiske sak. De norske kulturinstitusjonene skulle snart få merke effekten av dette, i form av storstilte omorganiseringstiltak. I rask suksesjon oppsto nye enheter som Nasjonalmuseet for kunst, design og arkitektur (2003), Museene i Sør-Trøndelag (2008) og Museum Stavanger (2010). Disse og flere andre har sitt utspring i en offentlig utredning fra 1996, som blant annet inneholder følgende anbefaling:

«I utgangspunktet meiner Museumsutvalet at det er rett å gå vidare med alternativ som kan gje betre samordning mellom institusjonar som er likearta og som har stort interessefellesskap. Samlokalisering vil gjera det lettare å oppnå slik samordning.»

Denne konsolideringshangen ble for alvor sementert i Stortingsmelding nr. 22 (1999-2000), Kjelder og til kunnskap og oppleving, der et av hoved­formålene var «å forma rammevilkår som kan gje grobotn for å trekkja full nytte av det potensialet for samordning og samarbeid som ligg føre mellom arkiv, bibliotek og museum.» Dette gav staten mandat til å utøve et sterkt konsolideringspress. De enkelte kulturinstitusjonene hadde i realiteten ikke noe annet valg enn å etablere nye konstellasjoner og samarbeidsformer for å henge med i konkurransen om statlige tildelinger – en konkurranse få har råd til å stå utenfor. Man måtte ganske enkelt konsolidere eller dø.

Det er ikke til å stikke under en stol at flere av de konsoliderte enhetene slet med voksesmerter, deriblant Nasjonalmuseet, som statsviteren Håkon Krogenæs drøfter i masteroppgaven Brudeferd i Hardanger eller Likferd på Sognefjorden? Om Nasjonalmuseet for kunst, konsolidering og konflikt (2009). Her fremkommer det ulike årsaker til det høye konfliktnivået, deriblant at de enkelte enhetene representerte ulike organisasjonskulturer og var knyttet til stat og kommune på forskjellige måter. Sune Nordgren, Nasjonalmuseets første direktør, valgte dessuten en organisasjonsmodell brøt med tidligere tradisjoner. Krogenæs viser også til usikkerheter rundt arkitektkonkurransen i 1972. Dette er en klar indikator på at institusjonell og fysisk konsolidering ofte henger nøye sammen.

I tillegg til konsolideringen av de eksterne institusjonene, bedrev det norske statsbyråkratiet også med selvkonsolidering. Det ble for eksempel opprettet et eget samordnings- og utviklingsorgan for arkiv, bibliotek og museum (ABM-utvikling), som var en konsolidering av Statens bibliotektilsyn, Riksbibliotektjenesten og Norsk Museumsutvikling. Denne organisasjonen ble i sin tur omorganisert i 2010, da noen deler av dets virksomhet fusjonerte med det nyopprettede Norsk Kulturråd, mens andre deler ble overført til henholdsvis Nasjonalbiblioteket og Norsk vitenskapsindeks. Hvordan dette henger sammen med målsetningen om å motvirke fragmentering fremstår noe uavklart, men iveren etter å iverksette nye konstellasjoner har altså vedvart.

 

Fjordbykonsolideringen

«Fjordbyen er Oslos store bærekraftige utviklingsprosjekt på byens sjøfront, og skal gi tilgjengelighet, variasjon, og kultur-og rekreasjonsopplevelser for alle.»

Den statlige og institusjonelle konsolideringspolitikken har avleiret seg ihele Norge, men ingen områder har strukket denne satsingen like langt som Fjordbyen i Oslo, som må kunne sies å være en fysisk manifestasjon av 2000- tallets kulturpolitiske vyer. Det begynte med stortingets vedtak fra 1999 om å plassere det nye operahuset i Bjørvika. Oslo kommune fulgte opp året etter med å påbegynne planleggingen av Fjordbyen, som i første omgang resulterte i reguleringsplanen for Bjørvika (vedtatt 2003). Siden den gang har trenden vært bortimot ensidig: alle vil til Fjordbyen.

Dette henger nøye sammen med selve hovedambisjonen bak Fjordbyplanen: å skape en attraktiv havnefront, i tråd med 2000-tallets sterke dragning mot kulturbasert byutvikling, tydelig forankret i innflytelsesrike bøker som On Competition (1998) av Michael Porter og The Rise of the Creative Class (2002) av Richard Florida. Hypotesen om at kultur var vinnerkortet i en global verden preget av interurban konkurranse inspirerte mange vestlige byer til å satse i samme retning.

I Oslo-sammenheng henger troen på havnefronten sammen med sterk konsolideringshang på bynivå, som kan spores til NOU (Norsk Offentlig Utgreiing) 1996: 7, Museum. Mangfald, minne, møtestad. I denne ble det lansert seks ulike rokeringsalternativ for eksisterende og fremtidige museums-konstellasjoner i Oslo. Alle institusjonene som inngår i Konsolider eller dø var innlemmet i disse rokeringskabalene. Det urbane puslespillet vi kaller Den omrokerte byen henter sitt navn fra samme dokument.

Dette forklarer hvorfor Deichmanske, som ikke er en konsolidert institusjon, likevel er innlemmet i prosjektet. Biblioteket har lenge vært enbrikke i et pågående konsolideringsspill i Oslos byrom, først koblet til arkitektkonkurransen for Vestbanen (2002), siden til Fjordbyen. I denne prosessen har «Hvem kan samles hvor, til hvilken effekt», vært det store mantraet. Institusjonene var ikke lenger bare kulturaktører, men potensielle «lokomotiver» i byutviklingen som burde «lokaliseres til et område der utbygging vil gi maksimalt gunstige ringvirkninger for områdets utvikling»,slik det ble uttrykt i en utredning om nytt operabygg i 1998.

Siden har man sett en klar flyttestruktur i Oslo, ned mot Fjordbyen. Det offentlige har gått foran, med private institusjoner på slep. Astrup Fearnley var den første virkelig store private kulturaktøren som flyttet dit, da nybygget deres sto klart på Tjuvholmen i 2012. Det synes som om alle har kjøpt Floridas teori om såkalte «trickle- down benefits», at konsentrasjon av tunge kulturaktører på ett sted ville komme hele byen til gode.

Nå, derimot, med norsk økonomi på retur og Floridas teorier under sterk kritikk – han har selv måttet innrømme at kulturbasert byutvikling først og fremst gavnet toppsjiktet innen økonomisk og kulturell kapital – kan man absolutte spørre om hvilket helhetlig utbytte Oslo har av Fjordby-konsolideringen. Foreløpig later den til å fortsette med uforminsket kraft,med fabulering om konserthus på Filipstad. Tilbake står en rekke prominente bygninger, definert som utrangerte, dømt til å etterlates i sine respektive områder; også for utrangerte å regne, i jaget etter å komme seg til attraktive tomter langs fjorden.

 

Oslo: en monumental miniatyr – Mari Hvattums tale på åpningen av Den Omrokerte Byen

1800-tallets Christiania var en hovedstad i miniatyr. Liten og kompakt, men med alt en hovedstad skulle ha: et slott, et universitet, en nasjonalforsamling og – mot slutten av århundret – et offentlig kunstmuseum, alle bygget i løpet av noen få tiår. Bygningene var ledd i 1800-tallets iherdige selvforbedringsprosjekt. Ved å bygge vakre og hensiktsmessige offentlige bygninger skulle Christiania forvandles fra provinsby til en europeisk hovedstad. Mens Paris, London eller Berlin spredte sine offentlig institusjoner over store områder, ble Oslos praktbygg samlet i et fortettet felt omkring øvre Karl Johan. Hvorfor ble det sånn? Og hva skjer om vi flytter viktige offentlige institusjoner ut av dette historiske kraftfeltet? Mens vi venter på Statsbyggs utredning om Nasjonalgalleriet, kan det være grunn til å stille slike spørsmål på nytt.

For å forstå Oslos fortettede monumentalitet må vi tilbake til 1830-tallet, og slottsarkitekt Linstows plan for Christianias utvidelse. Da det ble påbegynt i 1825, lå Slottet utenfor byen, langt ute i løkkeland. Byen var kvadraturen. I 1838 publiserte Linstow Forslag angaaende en Forbindelse mellem Kongeboligen og Christiania Bye. Han møblerte «mellomrommet» mellom byen og slottet med brede aksegater og offentlige praktbygg etter mønster fra München. Universitet fikk en prominent plassering langs den nye paradegaten. Midt imot Universitetet lå Stortinget, flankert av en teknisk læreanstalt og et offentlig kunstmuseum – uvurderlige deler av en moderne offentlighet, ifølge Linstow. «Christiania har under de forandrede Forhold hævet sig fra en Provincialstad til en Hovedstad», skrev han. «Deraf bør dens udvortes Characteer ogsaa bære Præg”.

Linstows plan ble aldri offisiell, men fikk allikevel stor betydning. Universitetet ble lagt slik Linstow ville, og selv om Stortinget etter mye strid havnet noen hundre meter lenger øst, ble ideen om et monumentalt landskap mellom slottet og kvadraturen virkeliggjort. Et offentlig kunstmuseum var en viktig brikke i puslespillet. Institusjonen eksisterte allerede: en statlig kunstsamling var etablert i 1836 og holdt lenge til i midlertidige lokaler. I 1871 klarte ivrige lobbyister med professor Marcus Jacob Monrad i spissen å overtale Christiania Sparebank til å bekoste et skulpturmuseum, på betingelse av at staten ga tomt. Stortinget stilte Tullinløkka til rådighet, men krevde at det nye museet også skulle huse statens kunstsamling, Nasjonalgalleriet. Etter heftig debatt om museets plassering startet byggingen i 1877, etter Heinrich Ernst Schirmers planer.

Schirmers vakre tegninger vitner om hvilke kulturelle ambisjoner som lå til grunn for det nye museet. Som i så mange andre europeiske museumsbygninger, var formspråket lånt fra renessansen. Valget var tidstypisk. Arkitektur, på 1800-tallet, skulle være gjenkjennelig, vekke historiske assosiasjoner som passet for byggeoppgaven. Schirmers tempelgavl og kuppel, hintende til renessansehumanisme og gjenoppdagelsen av den klassiske kunsten, gjorde nettopp det. Schirmers museum brakte verden til Norge. Visst skulle museet fremme norsk kunst, men det var også redskap for europeisk – endog global – dannelse. Ta Hippogriffene for eksempel, som vokter over museets midtparti. Dette bevingede vesenet med ørnehode og dyrekropp var Apollos beskytter i gresk mytologi, men kom, mener mange, fra Assyria. Skuende ut over Tullin-løkka fra en forvitrede gesims, står de ennå som påminnelser om 1800-tallets kosmopolitiske idealer.

Museumsbygningen som reiste seg på Tullinløkka var enklere enn Schirmers opprinnelige prosjekt. Men det ble et presentabelt museum: en variant av en type vi kjenner fra hele Europa. Om bygningen ikke kunne sammenlignes med «udenlandske Kunstmusæer», var den «efter vore smaa Forholde … ret smuk og passende», sa Wilhelm Mariboe under åpningen i 1881. Og da Henrik Bulls Historiske Museum ble bygget i den andre enden av Tullinløkka et par tiår senere, var Linstows visjon om et monumental-landskap mellom Slottet og byen nærmest komplett. Sammen med Slottet, Universitetet, Stortinget og Nationaltheatret utgjør museene på Tullinløkka en monumentalby i miniatyr, et komprimert bilde på drømmen om en moderne, kosmopolitisk hovedstad. Arkitekturen bidrar til det bildet, men enda viktigere er det at området består av levende, publikumsrettede institusjoner som fortsatt tjener sin funksjon i og for offentligheten.

Mange europeiske hovedsteder har vokst utover sine nasjonalgallerier. Men de har ikke forlatt dem. Det finnes vel knapt eksempler på at man har forlatt eller omprogrammert et større, nasjonalt museum. I stedet har man i München, Berlin og Paris valgt å supplere dem. Alte Nationalgalerie suppleres av Neue Nationalgalerie; Alte Pinakothek av Neue Pinakothek (og siden av Pinakothek der Moderne); Louvre av Musée d’Orsay. I Oslo ligger alt til rette for en slik framgangsmåte. Og selv med både det nye og det gamle museet i full sving, vil bare en brøkdel av museets samlinger kunne vises.

Dette handler ikke om å binde bruken av den gamle bygningen til en bestemt del av museets samling. Derimot handler det om å se bygninger og samlinger som deler av en større helhet, i tid og rom. I en tid da Europa står overfor store kulturelle og demografiske endringer er slike sammenhenger viktigere enn noensinne. Museet er en integrasjonsarena, fastslår Martin Roth, direktør ved Victoria and Albert Museum i London. Ved å fortelle historier om nasjonen og det som er større enn nasjonen, åpner de for ny identitetsskapning. Nasjonalgalleriet – både som bygning og som utstillingssted – kan gjøre nettopp det.

Linstow insisterte på byen som en helhet. Uten en helhetlig plan «opstår dog kun Stykverk» skrev han. Gjennom tiår med utredninger, arkitektkonkurranser, handlingslammelse og konflikt har Tullinløkka unektelig vært offer for «Stykverk». Stortingsvedtaket fra 2014 gir en unik anledning til å bevare og supplere Oslos uforlignelige miniatyr-monumentalitet. Den bør vi ikke la gå fra oss.

Hva kan vi gjøre for bygningene?, Kunstkritikk, 06. april 2016

Byggene bør brukes til kultur, Aftenposten, 30. mars 2016

OSLO PILOT: Rethinking Art in Norway, Port Magazine, 18. mars 2016

Oslos viktige historiske bygninger – er de åpenbart utdatert?, Aftenposten, 10. mars 2016

Soaring High, DAMn #55, March / April 2016

Nytt liv i den ubrukelege historiske byen, Arkitektnytt 01. mars 2016

Kulturbyen, Minervanett, 26. februar 2016

Tomme kulturbygg, Kulturhuset NRK P2, 10. februar 2016

Monumentale Mulighteter, Dagbladet 08. februar 2016

Fra design til skole i Kunstindustrimuseet, Aftenposten, 06. februar 2016

Her vil han ha sentrum for byens nye «kulturakse», Aftenposten, 02. januar 2016

A new art initiative sets out to explore Oslo’s architectural tapestry, Wallpaper, 28. januar 2016

New programme challenges ideas of what a contemporary art biennial should be, It´s nice that, 26. januar

Is Norway gearing up for a new biennial?, The Art Newspaper, 26. januar 2016

Nyrike Oslo tømmer historiske kulturbygg, Dagbladet, 26. januar 2016

Kritisk kartlegging av Oslo, Aftenposten, 23. januar 2016

Consolidate or Die, Domus, 21. januar 2016

Belyser forlatte bygningers historie, Journalen HiOA, 21. januar 2016

Ønsker gjenbruk av gamle praktbygg, Arkitektnytt, 18. januar 2016

Har praktbygg, mangler planer, Morgenbladet, 15. januar 2016

 

Fra åpningen av Den Omrokerte Byen – Konsolider eller Dø.

Photo: Niklas Lello

Foto: Niklas Lello

Foto: Niklas Lello

Foto: Niklas Lello

Photo: Niklas Lello

Foto: Niklas Lello

Historiske bilder av bygningene som inngår i Den Omrokerte Byen – Konsolider eller Dø.

Munchmuseet foajé (2015). Foto- Vegard Kleven © Munchmuseet

Munchmuseet foajé (2015). Foto- Vegard Kleven © Munchmuseet

Foto av enslig publikummer (ukjent dato). Foto- Knudsens fotoatelier © Dextra Photo, Norsk Teknisk Museum

Foto av enslig publikummer (ukjent dato). Foto- Knudsens fotoatelier © Dextra Photo, Norsk Teknisk Museum

Parkeringsplass på Tullinløkka (1974). Foto- Leif Ørnelund © Oslo museum

Parkeringsplass på Tullinløkka (1974). Foto- Leif Ørnelund © Oslo museum

Deichmanske barneavdelingen (1959). Foto: Leif Ørnelund © Oslo museum

Deichmanske barneavdelingen (1959). Foto: Leif Ørnelund © Oslo museum

 

OSLO PILOT er et toårig prosjekt som utforsker kunstens rolle i og for offentlige rom for å legge grunnlaget for en fremtidig kunstbiennale. Prosjektet er kuratert av Eva González-Sancho og Per Gunnar Eeg-Tverbakk. OSLO PILOT er initiert og finansiert av Kulturetaten, Oslo.